Da katten fikk hund

av Solvor Nærland (Hundesport nr 6/04)

Vil katten godta at vi får en valp i huset? Dette er et hyppig spørsmål fra folk som vurderer å få seg shibavalp. Jeg beskrev i Shibavisa for noen år siden hvordan jeg selv tilrettela for at det skulle gå bra. Men siden temaet så åpenbart er like aktuelt, tar jeg det gjerne opp igjen.

Katten var 3 år da jeg fikk den første shibaen. Før valpen kom i hus, ble det satt opp et stengsel, vel en halvmeter høyt, i åpningen mellom stua og et annet rom. Katten kunne med letthet hoppe over, men det var for høyt for en liten valp. Bak stengselet ble det plassert en krakk, slik at katten hadde mulighet til å sitte der og observere. Dessuten ble det ryddet plass i bokhyller og satt inn noen lave skap. Dermed hadde han også mulighet til å sitte i høyden inne i selve stua uten å bli nådd av valpen.

Siden vi var to, avgjorde vi at en av oss i de første dagene skulle ta seg spesielt av katten. Vi bestemte også at katten, men ikke valpen, skulle få som privilegium å ligge i senga. Istedet sov en av oss på madrass ved siden av hundesenga de første nettene.

Så kom valpen hjem til oss. De første dagene ville katten knapt nok være inne. Og når han var inne, ville han iallefall være langt unna valpen. Han sturet i en kjellerstue. I tråd med planen, tok en av oss med seg avisen eller ei bok, og var der sammen med ham i perioder. Etter en ukes tid begynte han så å sitte på krakken bak stengselet. Han fikk også maten sin der. Slik betraktet han valpen fra avstand i noen dager. Så ville han være på stua. Der oppholdt han seg på hyller og skap eller i sofaen. For å unngå den lekne valpen, forflyttet han seg ved å hoppe fra skap til hylle til sofa. Han var såvidt nedom golvet. Etter nok ei uke, begynte katten å erte valpen ved å strekke ned en pote når den befant seg under ham, og så trekke den til seg idet den glade valpen kom.

Da kunne treningen begynne. Begge fikk godbiter når de var nær hverandre. Katten hoppet ned for å få mer, og vi klarte å få valpen til å holde seg i ro ved hjelp av flere godbiter. Så måtte begge sitte for å få en ostebit. Og de satt pent ved siden av hverandre. Dermed ble neste steg å gi dem maten samtidig og nær hverandre på kjøkkenet. Vi var nøye på å sette ned kattens skål først. Valpen lærte lett ordet "nei" når hun ville bort til kattematen. Straks hun satte seg, fikk også hun maten sin.

Maks en måned etter at valpen kom, lekte valp og katt sammen i felles fryd. Iblant løp katten fra ene enden av rommet med valpen etter seg, og stupte under et møbel. Og så tilbake igjen. Om og om igjen. Men oftest gikk det i brytekamper, der de rullet hverandre overende. I begynnelsen var de jevnbyrdige i fysisk styrke, og det vekslet hvem som fikk den andre over ende. Men etterhvert ble valpen for stor og sterk, og leken avtok. Ikke en eneste gang brukte katten klørne på valpen, selv om han kunne hatt god grunn til det. Ikke engang når han lå låst på rygg med en vill og yr valp over seg. Det gikk ikke lenge før de sov ved siden av hverandre i hundesenga, og etterhvert også i min seng.

Stengsler og ekstra skap kunne fjernes, bøker settes tilbake i hyller som hadde gitt plass til katten. Og folk i nabolaget smilte av valpen som, når den ruslet i nærområdet, ble fulgt av en katt.